You are currently browsing the tag archive for the ‘åpenhet’ tag.
Mens verden forandres og stadig flere forstår at åpenhet og dialog er stadig viktigere premisser for en vellykket kommunikasjon, tviholder PR-bransjen på sin diskresjon. Det er blitt et problem.
Mens kolleger i USA og Storbritannia praktiserer åpenhet rundt kundeporteføljer og legger kundecaser til allmenn beskuelse på bransjenettsteder, er dette fortsatt en virkelighet fjernt fra Norge og norsk PR-bransje. Her er det diskresjonen som råder, hvis vi da ser bort fra litt skittkasting i ny og ne.
For to år siden tok Hole kommune i Buskerud i bruk live videostreaming på sine kommunestyremøter for å tilrettelegge for bedre innsyn i politiske prosesser og beslutninger. I juli i år brukte Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) mikrobloggtjenesten Twitter til å formidle en pågripelse i en kriminalsak. Begge de to hendelsene er vidt forskjellige eksempler på at det offentlige har satt en ny standard for åpenhet og innsyn. Dette skjer samtidig med at PR- bransjen, som kanskje er den bransjen som er mest opptatt av at andre skal praktisere åpenhet, selv tviholder på sine prinsipper om diskresjon i forhold til egne kunder, eget fag og egen rolle i samfunnet.
Når PST er blitt mer åpne enn PR-bransjen; er det ikke da på tide å få i gang en debatt? Jeg synes det.
I forrige nummer av Kommunikasjon 04/09 sier JKL-partner Lars Sæthre at han ikke ønsker å være med i en debatt preget av det han omtaler som ”slenge med leppa”-kommentarer. Det er forståelig. Men hvorfor kan ikke flere PR-rådgivere innta en mer proaktiv holdning og sette agenda for debatten slik at vi slipper denne ukulturen? Hvorfor kan ikke Sæthre være med og legge lista slik at vi får en bedre og sunnere debatt?
Den tilknappede holdningen blant PR-rådgivere flest gir seg utslag i flere retninger. Den har ført til at norske journalister har lite kunnskap om bransjen og PR-rådgivernes praksis, hvilket i andre rekke har medført en mystifisering av bransjen.
Et annet eksempel på at denne diskresjonen har blitt et problem, er at andre aktører med liten kunnskap om vårt felt har tatt over vår rolle. I valgkampen var vi vitne til at bransjemedier som Kampanje og NA24 brukte reklamefolk til å uttale seg om politisk kommunikasjon og omdømme. Da er det åpenbart noe som er galt.
Vi skal ikke svartmale. Det finnes unntak. Rådgiverne i Sermo consulting har vært et friskt pust i norsk PR-bransje og det finnes en tre-fire andre som bidrar positivt til en mer ryddig og konstruktiv formidling av faget. Sermo consulting og deres ”unorske” tilnærming til PR ble særlig synlig i debatten om sosiale medier med Jarle Aabø i september. Diskusjonen, som i grove trekk handlet om bruken av sosiale medier er en målrettet kanal for dialog eller krasjer med rollen som informasjonsrådgiver, ble et symptom på at noe er i ferd med å endres i det norske PR-landskapet. Kulturforskjellene innad i bransjen har blitt tydeligere, og skillelinjene flere. Men det er langt igjen.
Før kommunevalget for to år siden gikk Frank Aarebrot ut i media og kalte norske PR-rådgivere for ”samfunnssnyltere”. Jeg husker at det stakk litt, og som fersk rådgiver lurte jeg på hva mine kolleger ville svare. Jeg ventet. Men det kom ikke noe svar.
Og slik har det fortsatt, for i PR-bransjen holder man munnen lukket i fare for å si noe dumt. Kanskje kan neste generasjon rådgivere kan sette en ny standard for åpenhet? Det er lov å håpe.
Innlegget er publisert i Kommunikasjon 5/09
