You are currently browsing the tag archive for the ‘media’ tag.
“Har dere ikke noe viktigere å skrive om?” spurte Roar Gaustad i Kollenhopp etter alt oppstyret som har oppstått etter at Bjørn Einar Romøren ble sendt utfor den nye Holmenkollbakken – før Anette Sagen.
Sitatet sier egentlig alt.
Byrådslederen i Oslo var stolt da han igår annonserte at Anette Sagen skulle få æren av å hoppe først i gjenåpningen av nasjonalhelligdommen Holmenkollen. NRK Dagsrevyen skulle sende hoppet direkte, med Arne Scheie som kommentator. Beslutningen om å sende Sagen utfor som første hopper hadde sterk symbolverdi. Her hadde hoppsporten en gylden anledning til å skape et godt omdømme, signalisere at de ønsker å øke rekrutteringen av både kvinner og menn. De hadde muligheten til å endre inntrykket av en sport som i altfor lang tid har blitt forbundet med middelalderske kjønnsstereotypier. Istedet viser det seg at holdningene i miljøet kanskje er verre og mer utbredt enn vi trodde.
Klart det er viktig å skrive om, Gaustad!
Akkurat nå er hashtagene #Holmenkollen og #Kollen blant de mest brukte av norske tvitrere.
Nysgjerrighet i nettavisenes tidsalder, blir altfor ofte sauset sammen med sladder og kikkermentalitet. Heldigvis finnes det unntak. The Economist er en suksess på papir og nett fordi de tror at kunnskap og innsikt er drivere av nysgjerrigheten.
Det norske nyhetsåret kan (litt urettferdig) oppsummeres slik: vi har fått tre kliss like nettaviser (Db.no, VG Nett og ap.no), øyeblikksdekningen får stadig mer plass på nett, og melkingen av enkeltsaker (Kongo-affæren) blir stadig heftigere. I tillegg er formatering og profil kommet seilende inn i dagligtalen, nesten utelukkende på grunn av Dagbladets mange forsøk på å fornye seg. Samtidig som lederne i større og mellomstore mediehus klør seg i hodet foran Excel-arkene, blir redaksjonelle medarbeidere overøst med sluttpakketilbud, mens antallet eventplannere og markedssluggere tilsynelatende holder seg stabilt. Men som påtroppende Afttenposten-redaktør Hilde Haugsgjerd sa nylig: ”vi kan ikke fortsette å kutte og vente at kvaliteten ikke skal tape seg”.
En av de få papirpublikasjonen som fortsatt holder trykkpressene noenlunde varme er The Economist. Nyhetsmagasinet med over 1000 ansatte i 117 land dekker alt som (tilsynelatende) er verdt å dekke i vår mangfoldige verden. Og de gjør det med overskudd. Driftsoverskuddet økte i fjor med 26 prosent sammenlignet med 2007 og veksten har vært sunn også de foregående årene. The Economist er en økonomisk suksess på papir, og en av årsakene til det er kvalitet og satsing på journalistisk og faglig spisskompetanse. Avtroppende styreleder Robert Wilson sier i årsrapporten til Economist Group:
“There is no doubt in my mind that we can attract and retain many more talented people than would normally be possible for a company of this size”.
Talent er med andre ord en nøkkelfaktor for The Economist (når hørte jeg sist en norsk redaktør snakke om å trekke til seg talent?)
Når The Economist velger å skrive om hvordan det amerikanske luftvåpenet bruker iPods til å kjøre translasjons-software i Irak og gir oss innsikt i trøblete kashmirull-produksjon i Mongolia, så gjør ikke The Economist dettte med overbevisning om at klikk-raten vil fyke i taket (ja, de er også knallgode på nett), eller at en tosiders sak om bolivianske innenrikspolitiske dilemmaer er en åpenbar page turner. De skriver om det fordi disse sakene er deler av et større bilde som vi lesere bør ha med oss for å forstå mer. The Economist vet at det er behov for kunnskap og innsikt i en globalisert verden, og at nysgjerrighet bunner i kunnskapstørst og et ønske om å forstå sammenhenger. Og skal man forstå sammenhenger så må man ha kunnskap, man må begynne å nøste i det lokale, og man må være der det skjer.
Mens verden forandres og stadig flere forstår at åpenhet og dialog er stadig viktigere premisser for en vellykket kommunikasjon, tviholder PR-bransjen på sin diskresjon. Det er blitt et problem.
Mens kolleger i USA og Storbritannia praktiserer åpenhet rundt kundeporteføljer og legger kundecaser til allmenn beskuelse på bransjenettsteder, er dette fortsatt en virkelighet fjernt fra Norge og norsk PR-bransje. Her er det diskresjonen som råder, hvis vi da ser bort fra litt skittkasting i ny og ne.
For to år siden tok Hole kommune i Buskerud i bruk live videostreaming på sine kommunestyremøter for å tilrettelegge for bedre innsyn i politiske prosesser og beslutninger. I juli i år brukte Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) mikrobloggtjenesten Twitter til å formidle en pågripelse i en kriminalsak. Begge de to hendelsene er vidt forskjellige eksempler på at det offentlige har satt en ny standard for åpenhet og innsyn. Dette skjer samtidig med at PR- bransjen, som kanskje er den bransjen som er mest opptatt av at andre skal praktisere åpenhet, selv tviholder på sine prinsipper om diskresjon i forhold til egne kunder, eget fag og egen rolle i samfunnet.
Når PST er blitt mer åpne enn PR-bransjen; er det ikke da på tide å få i gang en debatt? Jeg synes det.
I forrige nummer av Kommunikasjon 04/09 sier JKL-partner Lars Sæthre at han ikke ønsker å være med i en debatt preget av det han omtaler som ”slenge med leppa”-kommentarer. Det er forståelig. Men hvorfor kan ikke flere PR-rådgivere innta en mer proaktiv holdning og sette agenda for debatten slik at vi slipper denne ukulturen? Hvorfor kan ikke Sæthre være med og legge lista slik at vi får en bedre og sunnere debatt?
Den tilknappede holdningen blant PR-rådgivere flest gir seg utslag i flere retninger. Den har ført til at norske journalister har lite kunnskap om bransjen og PR-rådgivernes praksis, hvilket i andre rekke har medført en mystifisering av bransjen.
Et annet eksempel på at denne diskresjonen har blitt et problem, er at andre aktører med liten kunnskap om vårt felt har tatt over vår rolle. I valgkampen var vi vitne til at bransjemedier som Kampanje og NA24 brukte reklamefolk til å uttale seg om politisk kommunikasjon og omdømme. Da er det åpenbart noe som er galt.
Vi skal ikke svartmale. Det finnes unntak. Rådgiverne i Sermo consulting har vært et friskt pust i norsk PR-bransje og det finnes en tre-fire andre som bidrar positivt til en mer ryddig og konstruktiv formidling av faget. Sermo consulting og deres ”unorske” tilnærming til PR ble særlig synlig i debatten om sosiale medier med Jarle Aabø i september. Diskusjonen, som i grove trekk handlet om bruken av sosiale medier er en målrettet kanal for dialog eller krasjer med rollen som informasjonsrådgiver, ble et symptom på at noe er i ferd med å endres i det norske PR-landskapet. Kulturforskjellene innad i bransjen har blitt tydeligere, og skillelinjene flere. Men det er langt igjen.
Før kommunevalget for to år siden gikk Frank Aarebrot ut i media og kalte norske PR-rådgivere for ”samfunnssnyltere”. Jeg husker at det stakk litt, og som fersk rådgiver lurte jeg på hva mine kolleger ville svare. Jeg ventet. Men det kom ikke noe svar.
Og slik har det fortsatt, for i PR-bransjen holder man munnen lukket i fare for å si noe dumt. Kanskje kan neste generasjon rådgivere kan sette en ny standard for åpenhet? Det er lov å håpe.
Innlegget er publisert i Kommunikasjon 5/09
