You are currently browsing the tag archive for the ‘Norge’ tag.
Mats Zuccarello Aasen mot Canada under OL i Vancouver 2010
Hockey er vinteridrett nummer 1 i Sverige, men i Norge er sporten fortsatt litt harry. Hvorfor?.
Ingen går lenger rundt med hockeysveis, men ishockey er fortsatt et litt uglesett foretagende i Norge.
Men det er ikke 100 prosent sant. Noe har definitivt skjedd i det siste. Jeg kjenner mange som fulgte snekker Grotnes&co under OL i Vancouver med oppriktig interesse. Og nå som Norge klarte å slå Tsjekkia i VM (noe som kan sammenlignes med å slå Brasil i fotball) har enda flere fattet interesse for denne sporten. Men hockeyen sliter med å skape et folkelig engasjement. Den er mangfoldige lysløyper unna den status som langrenn og hopp nyter i Norge.
Hva er problemet? Det er flere faktorer, og de kan sammenfattes slik:
* Hockey er et østlandsfenomen: Sporten har sterkest fotfeste i Sarpsborg, Fredrikstad, Hamar, Lillehammer, Asker og Oslo. De siste årene har oljepenger fra Nordsjøen finansiert Stavanger Ishockeyklubb på en sånn måte at de vant NM i 2010. Men det er et sjeldent unntak. Bergen har for eksempel ikke et lag i eliteserien, det har heller ikke Trondheim. Fra Nord-Trøndelag og nordover finnes det ingen lag som spiller i seriesystemet. Dette i motsetning til for eksempel Sverige der hele landet spiller elitehockey. Luleå er for eksempel et av landets beste lag. Det finnes 645 ishockeyklubber i Sverige, og over 60 000 registrerte hockeyspillere. I Norge er det rundt 150 klubber og 6000 ishockeyspillere. Og når det gjelder antall hockeyhaller finner vi enda større kontraster mellom de to landene.
* Hockey er et østkantfenomen: Oslo har mange lag i toppen. Vålerenga, Manglerud/Star, Hasle Løren og Furuset har alle lange tradisjoner, selv om Vålerenga er det eneste laget som akkurat nå er å finne i Eliteserien. På vestkanten har aldri hockeyen klart å etablere seg. Der spiller de enten bandy (Røa og Ready) eller går på ski.
* Hockeyen har fortsatt et harrystempel: Mange anser hockey som brutalt. Spillerne takler og slåss, men fakta er at skadene på hockeybanen er langt færre enn på fotballbanen. Norsk hockey får nasjonal oppmerksomhet cirka hvert skuddår (i den grad de klarer å kvalifisere seg til OL). Nesten hver gang hockeyen har hatt sjansen til å vise seg fram, har det slått feil ut. Noen eksempler: I 1984 presterte keeper Jim Marthinsen å slå ned løperen Geir Myhre etter et restaurantbesøk. Skandaleoppslagene var massive i norsk presse. I 1992 ble kaptein Ørjan Løvdal sendt hjem fra OL i Albertville etter en episode på et hotellrom. Det skal ha vært noen damer der, og det skal ha blitt seint på natt. Etter dette fikk Løvdal karantene i to år. OL på Lillehammer var det knyttet store forventninger til. Men Norge tapte i stedet seks av syv kamper. Det eneste jeg husker fra lekene er den solariumsbrune Cato Tom Andersen med bleket hockeysveis og noen som kastet en torsk ned på isen i siste kamp. Suksesstrener Bengt ”Fisken” Ohlson ble aldri noen hit i Norge.
Ishockeypresident Ole Jacob Libæk har ved flere anledninger sagt at hockeyen må få fotfeste på vestkanten i Oslo for å kunne vokse seg sterk. Det er der pengene ligger saltet ned og det er der mulighetene for å finansiere talentutvikling og elitesatsing ligger.
At halve landet er avskåret fra å kunne spille hockey og at byer som Trondheim og Bergen ikke engang er representerte på toppnivå i norsk hockey gjør sitt til at tilfanget av talenter er for lavt.
”Klisjeen er fortsatt at vi snuser, drikker og sloss”, sa Mats Zuccarello Aasen til D2 tidligere i år i en reportasje som tar norsk hockey på kornet.
La oss håpe denne klisjeen blekner nå som “Zucca” & co har høynet nivået. Men et rykte sitter lenge i. Skal hockeysporten kunne reise seg og virkelig bli noe stort her i landet, trengs ressurser til å kapitalisere på den sportslige suksessen landslaget leverer. Vi trenger forbilder å bygge et bedre image rundt og de er det flere av enn noen gang. Mulighetene er der, men det trengs investeringsvilje og penger.
Som merkevare har norsk hockey et stort uutnyttet potensial.
Didrik Solli-Tangen kaller tabloidaviser for “tomorrows toiletpaper” og erter på seg PR-rådgivere og presse. Bra!
Norges Eurovision-håp har sagt nei i det siste. Mange ganger. Han ville ikke stille opp på Senkveld og har i det siste vært det en underholdningsjournalist nok vil kalle vanskelig. Årsaken er at gutten trenger ro. Det provoserer PR-rådgiver Haakon Benn Schrøder, mens Kjell Terje Ringdal mener Didriks strategi med å ligge lavt er riktig
Grovt sett har du to valg dersom du skal bruke Eurovision som et ledd i karrierebyggingen:
1) Du kan gasse på og satse på å bli en ny Johnny Logan, en som for evig og alltid kun vil være assosiert med Melodi Grand Prix, og som gir deg spillejobber i Gågata på Kongsvinger,
eller
2) Du kan ligge lavt og bygge en karriere som ikke er avhengig av MGP og hvor du har flere bein å stå på.
Å bli stemplet som MGP-artist i en alder av 22 år kan være ødeleggende. Det gir lite handlingsrom. Derfor bør Didrik ligge lavt og satse på å beholde noe av kontrollen og definisjonsmakten over egen karriere. Slik står han mye friere når dette Eurovisionsirkuset er over. Det fins mange nok eksempler på folk som har gjort det motsatte. Eller hva sier du Sandra Kim?
Didrik burde ikke gå i Johnny Logan-fella. Han går på musikkskolen Barratt Due og har et såpass stort musikalsk register å spille på at han ikke bør la seg fange i Eurovision-båsen.
