Merkevarebygda

Over 100 av landets kommuner har egne slagord . Resten arrangerer festivaler. Det føles ihvertfall sånn noen ganger. I Vanylven kommune i Møre og Romsdal har de gjort noe litt annerledes. Det har bestemt seg for å tilbe solsikken, og gjort den til symbol på trivsel og vekst. Vanylven er selveste solsikkekommunen i Norge med landets største solsikke. Den står i bygdesenteret Fiskå. “Solsikkedagane er eit arrangement, som takka den fantastiske jobben frå alle dei frivillege, er med på å sette Vanylven på kartet! (sic)“, står det på nettsidene til Solsikkedagane. Det handler altså ikke bare om kjærlighet til botanikk, men om å bli lagt merke til, å bli sett.

Riktig så hyggelig er det. Men noe som er mindre hyggelig; norske bygdekommuner har et problem. De mister innbyggere. Tilflyttingen til byene øker for hvert år (kanskje det er derfor stadig flere bygder ønsker bystatus? Per 2010 har Norge 96 byer, 50 av dem fikk bystatus etter 1996) og det regnestykket går opp ved at bygda tappes for unge mennesker. I Vanylven sitt tilfelle har de mistet omlag 500 innbyggere de siste 10 årene. Det er mye for en kommune som har snaut 3000 innbyggere.

Samtidig med denne utviklingen ser vi at merkevarebygging (skape kjennskap og posisjon) og omdømmeutvikling (skape positive oppfatninger) har kommet inn i kommunestyresalene over hele landet. Norske kommuner vil skille seg ut. De vil være spesielle. Det er bra at norske kommuner ønsker å bli attraktive, men hvorfor er det så viktig å bli “satt på kartet” (Vanylven er der allerede, på Google maps)? Jeg tviler på at Oslo-folk og andre østlendinger noen gang vil valfarte til Vanylven for å se på solsikker. Jeg tviler i grunnen på at merkevarebyggingen er viktig for å posisjonere små norske bygdekommuner i et nasjonalt perspektiv, i hodene til folk flest. Istedet tror jeg at merkevarebygging er viktig for å bygge identitet og felles tangeringspunkter for de som allerede bor der eller har et forhold til stedet. Det er viktig for å skape tilhørighet og stolhet i kommunene, blant dem som bor der, eller blant dem som har flyttet ut og kan vurdere å komme tilbake. Kongsvinger har for eksempel satset spesifikt på sistnevnte gruppe, og kommunikasjonen er tydelig.

Kommunene i bygde-Norge bør satse på tiltak som kan gjøre ungdom og andre innbyggere stolte av hjemkommunen sin. Et omdømme har mange komponenter og bygges ikke på egenproduserte fyndord. Det bygges på bakgrunn av reelle tiltak og kommunikasjonen av disse tiltakene.

Merkevarebygging handler om differensiering og identifikasjon. Identifisering er knyttet til det å bygge oppmerksomhet til et merke, mens differensiering er knyttet til å bygge assosiasjoner til det samme merket. Jeg er ikke i tvil om at rockfestivaler og feiring av solsikker kan bidra til positivt til begge deler.

Merkevarebygging på bygda bør først og fremst bygge på et ønske om være en vital bygdekommune for de som allerede bor der, ikke bli satt på kartet. Å skape gode opplevelser er en god start.

Kollenbrøleren

“Har dere ikke noe viktigere å skrive om?” spurte Roar Gaustad i Kollenhopp etter alt oppstyret som har oppstått etter at Bjørn Einar Romøren ble sendt utfor den nye Holmenkollbakken – før Anette Sagen.

Sitatet sier egentlig alt.

Byrådslederen i Oslo var stolt da han igår annonserte at Anette Sagen skulle få æren av å hoppe først i gjenåpningen av nasjonalhelligdommen Holmenkollen. NRK Dagsrevyen skulle sende hoppet direkte, med Arne Scheie som kommentator. Beslutningen om å sende Sagen utfor som første hopper hadde sterk symbolverdi. Her hadde hoppsporten en gylden anledning til å skape et godt omdømme, signalisere at de ønsker å øke rekrutteringen av både kvinner og menn. De hadde muligheten til å endre inntrykket av en sport som i altfor lang tid har blitt forbundet med middelalderske kjønnsstereotypier. Istedet viser det seg at holdningene i miljøet kanskje er verre og mer utbredt enn vi trodde.

Klart det er viktig å skrive om, Gaustad!

Akkurat nå er hashtagene #Holmenkollen og #Kollen blant de mest brukte av norske tvitrere.