You are currently browsing the tag archive for the ‘politikk’ tag.
VG-journalist inngår veddemål med valganalytiker på Twitter. Uproblematisk?
Twitter er et ypperlig sted for personlig merkevarebygging. Også for journalister. Twitter er et sted hvor journalistrollen kan spilles ut på andre måter enn hva avisspalter og debattprogrammer på TV tillater. Journalister har mulighet til å bruke Twitter til å få tips, til å nyansere standpunkt og til å få i gang debatter.
Men som i alt annet; det handler om å kjenne sine grenser. Som journalist er man en del av et offentlig kretsløp. Som politisk journalist er man agent på det politiske feltet, med de interesser og den makt det fører med seg, og ditto er man en del av det politiske kretsløpet. Journalister er med på å forme det politiske feltet, de virker inn på det og er samtidig observatører. Per Edgar Kokkvold sa dette til Kampanje ifjor om journalister og Twitter:
Dette synet deler jeg. Journalister må gjerne spille ut en mer uformell side av seg selv på Twitter, men de bør nødigst gjøre ting som skader deres integritet. Derfor mener jeg at journalister bør være forsiktig med hva de diskuterer og mener her inne. De har en jobb der de er avhengig av troverdighet for å kunne fungere i jobben sin.
Onsdag 31. mars tvitret valganalytiker Svein T. Marthinsen (@stmarthinsen) følgende i retning VGs politiske kommentator og debattredaktør Elisabeth Skarsbø Moen: “tror Stoltenberg går på et stortingsvalg til. jeg tror han trekker seg i 2012.”
Skarsbø Moen svarte: “vedde?”.
Marthinsen og Skarsbø Moen ble deretter enige om at de skulle vedde en kasse med vin. Moen trodde ikke at Stoltenberg ville trekke seg etter valget i 2012. Hun ville vedde en kasse med hvitvin, og skrev: “Hvit. Deal”.
Det er mulig jeg er gammeldags, men jeg spør likevel: bør en politisk journalist kunne inngå et veddemål om politiske karrierer på Twitter? Kan det skade integriteten til journalisten?
Nysgjerrighet i nettavisenes tidsalder, blir altfor ofte sauset sammen med sladder og kikkermentalitet. Heldigvis finnes det unntak. The Economist er en suksess på papir og nett fordi de tror at kunnskap og innsikt er drivere av nysgjerrigheten.
Det norske nyhetsåret kan (litt urettferdig) oppsummeres slik: vi har fått tre kliss like nettaviser (Db.no, VG Nett og ap.no), øyeblikksdekningen får stadig mer plass på nett, og melkingen av enkeltsaker (Kongo-affæren) blir stadig heftigere. I tillegg er formatering og profil kommet seilende inn i dagligtalen, nesten utelukkende på grunn av Dagbladets mange forsøk på å fornye seg. Samtidig som lederne i større og mellomstore mediehus klør seg i hodet foran Excel-arkene, blir redaksjonelle medarbeidere overøst med sluttpakketilbud, mens antallet eventplannere og markedssluggere tilsynelatende holder seg stabilt. Men som påtroppende Afttenposten-redaktør Hilde Haugsgjerd sa nylig: ”vi kan ikke fortsette å kutte og vente at kvaliteten ikke skal tape seg”.
En av de få papirpublikasjonen som fortsatt holder trykkpressene noenlunde varme er The Economist. Nyhetsmagasinet med over 1000 ansatte i 117 land dekker alt som (tilsynelatende) er verdt å dekke i vår mangfoldige verden. Og de gjør det med overskudd. Driftsoverskuddet økte i fjor med 26 prosent sammenlignet med 2007 og veksten har vært sunn også de foregående årene. The Economist er en økonomisk suksess på papir, og en av årsakene til det er kvalitet og satsing på journalistisk og faglig spisskompetanse. Avtroppende styreleder Robert Wilson sier i årsrapporten til Economist Group:
“There is no doubt in my mind that we can attract and retain many more talented people than would normally be possible for a company of this size”.
Talent er med andre ord en nøkkelfaktor for The Economist (når hørte jeg sist en norsk redaktør snakke om å trekke til seg talent?)
Når The Economist velger å skrive om hvordan det amerikanske luftvåpenet bruker iPods til å kjøre translasjons-software i Irak og gir oss innsikt i trøblete kashmirull-produksjon i Mongolia, så gjør ikke The Economist dettte med overbevisning om at klikk-raten vil fyke i taket (ja, de er også knallgode på nett), eller at en tosiders sak om bolivianske innenrikspolitiske dilemmaer er en åpenbar page turner. De skriver om det fordi disse sakene er deler av et større bilde som vi lesere bør ha med oss for å forstå mer. The Economist vet at det er behov for kunnskap og innsikt i en globalisert verden, og at nysgjerrighet bunner i kunnskapstørst og et ønske om å forstå sammenhenger. Og skal man forstå sammenhenger så må man ha kunnskap, man må begynne å nøste i det lokale, og man må være der det skjer.
Journalistene anmeldte valgvakene og tvitret intenst om hårfrisyrer og dyr lapskaus. 2009 var året da kosmetikken vant valget.
Kampanjes valgkampjury utropte i går Pål T. Jørgensen til årets valgkampjournalist. Ikke fordi han bidro med nye vinklinger og åpnet nye perspektiver for seerne. Nei, han vant fordi ingen” mestrer valggrilling som han”.
Politikk har for lengst blitt sport. Journalistene hanker inn ekspertkommentatorer som snakker om at Erna ser frisk ut, mens Siv virker litt sur istedetfor noen som kan gå bak staffasjen og analysere det politiske spillet.
Dette skjer ikke fordi det ikke finnes eksperter på politisk kommunikasjon i dette landet. De finnes, men de holder kjeft, eller blir ikke ringt opp. Hvor ble det av Norges kanskje fremste forsker på politisk kommunikasjon Anders Johansen i denne valgkampen? Hvor ble det av medieviterne Martin Eide og Sigurd Allern? Hvor ble det av de som virkelig kunne gitt nye perspektiver i valgkampen? Hadde dere glemt dem, journalister?
Nye sosiale kommunikasjonsplattformer som Twitter og Facebook har et stort potensial til å mobilisere velgerne. De kan også bidra til å bygge ned politikerforakt.
Norge er i verdenstoppen når det gjelder bruk av internett. Over 2 millioner nordmenn er aktive på nettsamfunnet Facebook, og sosiale medier er en integrert del av svært mange nordmenns hverdag.
Tall fra Norsk Mediebarometer 2008 viser at 85 prosent av befolkningen er på nett. I løpet av en gjennomsnittsuke er 80 prosent av jenter i alderen 16-24 år deltagere i sosiale medier, mot 69 prosent av guttene i samme alder. Likevel er dette en arena som inntil nå har vært lite brukt av norske politikere.
Et kjennetegn ved de sosiale mediene er at de på en beviselig effektiv måte kan brukes til å mobilisere støtte til saker og betydelig motstand mot beslutninger. Det siste halvåret har selskaper som Coca Cola, Warner music og Amazon.com alle blitt utsatt for sterke forbrukerkampanjer mobilisert via Facebook og Twitter, og som har tvunget de tre selskapene til å endre praksis.
Sjefen for Amazon.com Jeff Bezos har selv sagt: ”Hvis du gjør kunder misfornøyde i den fysiske verdenen, forteller kanskje hver av dem det til seks venner. Hvis du har misfornøyde kunder på nett, kan hver av dem fortelle det til 6000 venner”.
De sosiale mediene er med andre ord svært effektive verktøy for spredning av budskap. Det gjør at kriser kan oppstå raskt, men det gir også muligheter. Bruken av internett og sosiale medier som markedsføringsverktøy har et enormt potensial og vil i fremtiden bli stadig viktigere.
Et annet interessant aspekt ved disse mediene er at de i stor grad er transparente, det vil si at svært mye informasjon som publiseres her er tilgjengelig for allmennheten. Og siden disse nettsamfunnene har blitt så store, så har de også blitt interessante for media.
Det sistnevnte har FrP-politiker Anita Vik fått erfare da hun på en Facebook-gruppe postet et innlegg som forskutterte et vedtak i bystyret i Fredrikstad kommune. I gruppen ”Nei til salg av Arisholmen!” skrev hun et innlegg hvor hun ga uttrykk for at Arisholmen ikke kom til å bli solgt, selv om beslutningen ikke var fattet. Vik forsvarte seg i etterkant med at innlegget var en privat melding til en venn.
Men hvordan kan man være privat når 2 millioner nordmenn ser på?
”FrP har ikke forstått internett-koden” skrev teknologijournalist Bente Kalsnes i Morgenbladet før helgen. Hun viser til at svært få FrP-ere blogger og deltar aktivt på sosiale medieplattformer. Statistikk fra Twitter, som nå har over 40 millioner brukere på verdensbasis, viser også at FrP er langt mer fraværende enn de andre partiene på Stortinget.
De sosiale mediene vil neppe spille noen førstefiolin i orkestreringen av valgkampmaskineriet til noen partier ved dette valget. Men partiene burde i det minste lære opp sitt partiapparat i hvordan man ikke skal bruke disse kanalene, eller hva som er fornuftig kutyme når man beveger seg ut i internett.
I virkeligheten kan de sosiale mediene brukes til å nyansere politiske skillelinjer, forklare hvordan politikk utformes og vise at norske politikere kan annet enn å produsere spissformulerte one-liners.
De sosiale mediene kan bygge ned politikerforakt, og det burde være et mål for ethvert parti som ønsker regjeringsmakt til høsten.
