Journalistisk integritet i sosiale medier

VG-journalist inngår veddemål med valganalytiker på Twitter. Uproblematisk?

Twitter er et ypperlig sted for personlig merkevarebygging. Også for journalister. Twitter er et sted hvor journalistrollen kan spilles ut på andre måter enn hva avisspalter og debattprogrammer på TV tillater. Journalister har mulighet til å bruke Twitter til å få tips, til å nyansere standpunkt og til å få i gang debatter.
Men som i alt annet; det handler om å kjenne sine grenser. Som journalist er man en del av et offentlig kretsløp. Som politisk journalist er man agent på det politiske feltet, med de interesser og den makt det fører med seg, og ditto er man en del av det politiske kretsløpet. Journalister er med på å forme det politiske feltet, de virker inn på det og er samtidig observatører. Per Edgar Kokkvold sa dette til Kampanje ifjor om journalister og Twitter:

“(…) man skal være nøye på at man er journalister og at man har en jobb der man er avhengig av troverdighet og tillit, og er forpliktet av et regelverk med et helt kapittel tilegnet integritet og troverdighet”.

Dette synet deler jeg. Journalister må gjerne spille ut en mer uformell side av seg selv på Twitter, men de bør nødigst gjøre ting som skader deres integritet. Derfor mener jeg at journalister bør være forsiktig med hva de diskuterer og mener her inne. De har en jobb der de er avhengig av troverdighet for å kunne fungere i jobben sin.

Onsdag 31. mars tvitret valganalytiker Svein T. Marthinsen (@stmarthinsen) følgende i retning VGs politiske kommentator og debattredaktør Elisabeth Skarsbø Moen: “tror Stoltenberg går på et stortingsvalg til. jeg tror han trekker seg i 2012.”

Skarsbø Moen svarte: “vedde?”.

Marthinsen og Skarsbø Moen ble deretter enige om at de skulle vedde en kasse med vin. Moen trodde ikke at Stoltenberg ville trekke seg etter valget i 2012. Hun ville vedde en kasse med hvitvin, og skrev: “Hvit. Deal”.

Det er mulig jeg er gammeldags, men jeg spør likevel: bør en politisk journalist kunne inngå et veddemål om politiske karrierer på Twitter? Kan det skade integriteten til journalisten?

Det hjelper å snakke om det

Det kan ikke være enkelt å jobbe i NSB om dagen. Det er vel lenge siden det var enkelt å jobbe der, når jeg tenker meg om. Togene står, deres viktigste premissleverandør, Jernbaneverket nekter å informere NSB om uhell og statsbanene får for lite penger til å kjøre tog for. For det er ikke alltid NSB sin feil, alt som går galt. Men for oss forbrukere er det enkelt. Vi forholder oss ikke til signalsystemer og vedlikehold på skinnegangen. Vi ser på klokka og forventer et tog på skinnegangen. Det skal NSB sørge for.

Samtidig som ansvarsfordelingen er et komplekst spørsmål, er det pussig å se hvor lite NSB forstår av den frustrasjonen folk føler. For den må de ta eierskap til. På Twitter benytter de ihvertfall ikke sjansen til å vise at de tar situasjonen på alvor. Der snakker de heller om det gode pristilbudet. Men hva bør prisen være på toget som ikke kommer når det skal? Denne kommunikasjonen virker mot sin hensikt.

2010 er året da krisehåndteringen vil ta plass i de sosiale mediene for alvor. For i stedet for å innkalle til pressekonferanse om fire timer, skape et informasjonsvakuum og la spekulasjonene utvikle seg til det uhåndterlige (eller forsøke å glatte over krisen ved å poste gladhistorier på Twitter) bør de som rammes av krisen sørge for å komme kritikerne i forkjøpet, hoppe i det og bli med i dialogen om bedriftens eget omdømme. Toyota har gjort mye riktig de siste dagene på Digg og Youtube. Om det ikke reparerer omdømmet i all hast, så hjelper det å snakke om det.