You are currently browsing the tag archive for the ‘Twitter’ tag.
VG-journalist inngår veddemål med valganalytiker på Twitter. Uproblematisk?
Twitter er et ypperlig sted for personlig merkevarebygging. Også for journalister. Twitter er et sted hvor journalistrollen kan spilles ut på andre måter enn hva avisspalter og debattprogrammer på TV tillater. Journalister har mulighet til å bruke Twitter til å få tips, til å nyansere standpunkt og til å få i gang debatter.
Men som i alt annet; det handler om å kjenne sine grenser. Som journalist er man en del av et offentlig kretsløp. Som politisk journalist er man agent på det politiske feltet, med de interesser og den makt det fører med seg, og ditto er man en del av det politiske kretsløpet. Journalister er med på å forme det politiske feltet, de virker inn på det og er samtidig observatører. Per Edgar Kokkvold sa dette til Kampanje ifjor om journalister og Twitter:
Dette synet deler jeg. Journalister må gjerne spille ut en mer uformell side av seg selv på Twitter, men de bør nødigst gjøre ting som skader deres integritet. Derfor mener jeg at journalister bør være forsiktig med hva de diskuterer og mener her inne. De har en jobb der de er avhengig av troverdighet for å kunne fungere i jobben sin.
Onsdag 31. mars tvitret valganalytiker Svein T. Marthinsen (@stmarthinsen) følgende i retning VGs politiske kommentator og debattredaktør Elisabeth Skarsbø Moen: “tror Stoltenberg går på et stortingsvalg til. jeg tror han trekker seg i 2012.”
Skarsbø Moen svarte: “vedde?”.
Marthinsen og Skarsbø Moen ble deretter enige om at de skulle vedde en kasse med vin. Moen trodde ikke at Stoltenberg ville trekke seg etter valget i 2012. Hun ville vedde en kasse med hvitvin, og skrev: “Hvit. Deal”.
Det er mulig jeg er gammeldags, men jeg spør likevel: bør en politisk journalist kunne inngå et veddemål om politiske karrierer på Twitter? Kan det skade integriteten til journalisten?
Det kan ikke være enkelt å jobbe i NSB om dagen. Det er vel lenge siden det var enkelt å jobbe der, når jeg tenker meg om. Togene står, deres viktigste premissleverandør, Jernbaneverket nekter å informere NSB om uhell og statsbanene får for lite penger til å kjøre tog for. For det er ikke alltid NSB sin feil, alt som går galt. Men for oss forbrukere er det enkelt. Vi forholder oss ikke til signalsystemer og vedlikehold på skinnegangen. Vi ser på klokka og forventer et tog på skinnegangen. Det skal NSB sørge for.
Samtidig som ansvarsfordelingen er et komplekst spørsmål, er det pussig å se hvor lite NSB forstår av den frustrasjonen folk føler. For den må de ta eierskap til. På Twitter benytter de ihvertfall ikke sjansen til å vise at de tar situasjonen på alvor. Der snakker de heller om det gode pristilbudet. Men hva bør prisen være på toget som ikke kommer når det skal? Denne kommunikasjonen virker mot sin hensikt.
2010 er året da krisehåndteringen vil ta plass i de sosiale mediene for alvor. For i stedet for å innkalle til pressekonferanse om fire timer, skape et informasjonsvakuum og la spekulasjonene utvikle seg til det uhåndterlige (eller forsøke å glatte over krisen ved å poste gladhistorier på Twitter) bør de som rammes av krisen sørge for å komme kritikerne i forkjøpet, hoppe i det og bli med i dialogen om bedriftens eget omdømme. Toyota har gjort mye riktig de siste dagene på Digg og Youtube. Om det ikke reparerer omdømmet i all hast, så hjelper det å snakke om det.
Mens verden forandres og stadig flere forstår at åpenhet og dialog er stadig viktigere premisser for en vellykket kommunikasjon, tviholder PR-bransjen på sin diskresjon. Det er blitt et problem.
Mens kolleger i USA og Storbritannia praktiserer åpenhet rundt kundeporteføljer og legger kundecaser til allmenn beskuelse på bransjenettsteder, er dette fortsatt en virkelighet fjernt fra Norge og norsk PR-bransje. Her er det diskresjonen som råder, hvis vi da ser bort fra litt skittkasting i ny og ne.
For to år siden tok Hole kommune i Buskerud i bruk live videostreaming på sine kommunestyremøter for å tilrettelegge for bedre innsyn i politiske prosesser og beslutninger. I juli i år brukte Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) mikrobloggtjenesten Twitter til å formidle en pågripelse i en kriminalsak. Begge de to hendelsene er vidt forskjellige eksempler på at det offentlige har satt en ny standard for åpenhet og innsyn. Dette skjer samtidig med at PR- bransjen, som kanskje er den bransjen som er mest opptatt av at andre skal praktisere åpenhet, selv tviholder på sine prinsipper om diskresjon i forhold til egne kunder, eget fag og egen rolle i samfunnet.
Når PST er blitt mer åpne enn PR-bransjen; er det ikke da på tide å få i gang en debatt? Jeg synes det.
I forrige nummer av Kommunikasjon 04/09 sier JKL-partner Lars Sæthre at han ikke ønsker å være med i en debatt preget av det han omtaler som ”slenge med leppa”-kommentarer. Det er forståelig. Men hvorfor kan ikke flere PR-rådgivere innta en mer proaktiv holdning og sette agenda for debatten slik at vi slipper denne ukulturen? Hvorfor kan ikke Sæthre være med og legge lista slik at vi får en bedre og sunnere debatt?
Den tilknappede holdningen blant PR-rådgivere flest gir seg utslag i flere retninger. Den har ført til at norske journalister har lite kunnskap om bransjen og PR-rådgivernes praksis, hvilket i andre rekke har medført en mystifisering av bransjen.
Et annet eksempel på at denne diskresjonen har blitt et problem, er at andre aktører med liten kunnskap om vårt felt har tatt over vår rolle. I valgkampen var vi vitne til at bransjemedier som Kampanje og NA24 brukte reklamefolk til å uttale seg om politisk kommunikasjon og omdømme. Da er det åpenbart noe som er galt.
Vi skal ikke svartmale. Det finnes unntak. Rådgiverne i Sermo consulting har vært et friskt pust i norsk PR-bransje og det finnes en tre-fire andre som bidrar positivt til en mer ryddig og konstruktiv formidling av faget. Sermo consulting og deres ”unorske” tilnærming til PR ble særlig synlig i debatten om sosiale medier med Jarle Aabø i september. Diskusjonen, som i grove trekk handlet om bruken av sosiale medier er en målrettet kanal for dialog eller krasjer med rollen som informasjonsrådgiver, ble et symptom på at noe er i ferd med å endres i det norske PR-landskapet. Kulturforskjellene innad i bransjen har blitt tydeligere, og skillelinjene flere. Men det er langt igjen.
Før kommunevalget for to år siden gikk Frank Aarebrot ut i media og kalte norske PR-rådgivere for ”samfunnssnyltere”. Jeg husker at det stakk litt, og som fersk rådgiver lurte jeg på hva mine kolleger ville svare. Jeg ventet. Men det kom ikke noe svar.
Og slik har det fortsatt, for i PR-bransjen holder man munnen lukket i fare for å si noe dumt. Kanskje kan neste generasjon rådgivere kan sette en ny standard for åpenhet? Det er lov å håpe.
Innlegget er publisert i Kommunikasjon 5/09
De sosiale mediene er i ferd med å revolusjonere PR-faget. Det er på tide å oppgradere til PR 2.0.
17. mars i år ble Seattles nest største papiravis Seattle Post-Intelligenzer lagt ned, 186 år etter at den første utgaven var på gaten. Mens dette leses, strever byens største papiravis The Seattle Times med å overleve. Om kort tid kan Seattle, en by på størrelse med Oslo, stå uten en ordinær papiravis. Det er utenkelig. Eller, det var utenkelig for et snaut år siden. Nå vet ”alle” at papiravisen er truet, og nå kan vi så smått se hvilken betydning dette får for journalistikken og for kommunikasjonen mellom mennesker.
Denne utviklingen innebærer nye tider for journalistene, men den markerer også en ny tid for PR-rådgiverne. Utformingen og distribusjonen av informasjon er i endring. Den største og mest merkbare endringen er den eksplosive fremveksten av diskusjonsfora og nye kommunikasjonsplattformer som YouTube, Facebook, Biip, Nettby og Twitter. De sosiale mediene, kjernen i det såkalte ”web 2.0”, er i voldsom vekst og skaper en ny kommunikasjonsdynamikk som verden aldri har sett maken til.
”We are the people formerly known as the audience”, skriver medieforskeren Jay Rosen på bloggen PressThink. I essayet argumenterer han for at medienes makt nå forskyves som følge av de nye sosiale plattformene. Folket er ikke lenger et publikum i tradisjonell forstand. De er selv med på å forme budskapet, og de er i aller høyeste grad med på å påvirke prosesser og hvordan ting oppfattes i offentligheten gjennom blogging og deltagelse i diskusjoner på nettet.
”In the time of Social Media conversation is king (…)”, skriver PR-eksperten Brian Solis i sin nyeste bok Putting the Public Back in Public Relations. Internett har gitt makt til en ny gruppe aktører som like gjerne kan være deg og meg som Stoltenberg og Statoil. Stikkord er demokratiseringen av det offentlige rom og dialog. Så lenge du har kunnskap og velfunderte meninger, har du mulighet til å påvirke.
Her er et eksempel: I februar oppdaget bloggeren Craig Seymour at bokhandelen Amazon.com hadde fjernet informasjon om salgstallene til en rekke bøker med homofilt innhold. Bøkene dukket ikke opp på bestselgerlistene, og i noen tilfeller var de heller ikke søkbare i nettbutikken. Dette ble plukket opp av andre bloggere og saken ble linket til på mikrobloggtjenesten Twitter. Ikke lenge etter oppfordret flere tusen bloggere til en boikott av Amazon.com. Et knapt døgn seinere var Amazon.com på banen med en pressemelding hvor de omtalte hendelsen som ”flau” og ”pinlig”. Saken ble publisert i LA Times, Dagbladet.no og i en rekke andre nett- og papiraviser.
Saken viser at det kan utspilles en effektiv forbrukermakt og en virkningsfull politisk mobilisering på de sosiale medieplattformene. Spredningen av budskap er eksplosiv, og kriser kan eskalere raskt. Et selskap som ikke overvåker og selv og er til stede på de sosiale plattformene kan på kort tid miste kontroll over eget omdømme.
I dag er to millioner nordmenn aktive på vennenettverket Facebook og rundt 20 000 nordmenn er deltagere på mikrobloggtjenesten Twitter. På verdensbasis samtaler rundt to millioner mennesker hver dag på Twitter, og mange av bloggerne er opinionsdannere innenfor journalistikk, markedsføring, PR og teknologi. Sosiale medier er blitt mainstream. De innebærer en ny måte å kommunisere på. Med de sosiale mediene skapes en ny pseudo-personlig kommunikasjonsform som befinner seg et sted mellom det private og det offentlige – noe ala det Joshua Meyrowitz i boken No Sense of Place omtaler som middle region. For å lykkes i de sosiale mediene kreves et engasjement som strekker seg lenger, en lyttende holdning og et oppriktig ønske om å delta i diskusjonen.
Brian Solis argumenterer for at PR-rådgiverne må tenke nytt for å overleve og for å fortsette å være relevante. De må oppgradere til PR 2.0. Mulighetene har aldri vært større til å kunne kommunisere enda mer effektivt med kunder, samarbeidspartnere, myndigheter og egne ansatte. Sistnevnte er nettbutikken Zappos et godt eksempel på. De har en svært åpen kommunikasjon og publiserer det man tradisjonelt vil kalle bedriftsintern informasjon på en offentlig tilgjengelig blogg. De har forstått følgende: I den nye offentligheten og i den nye mediehverdagen er en transparent kommunikasjon relevant og viktig. For åpenhet skaper tillit.
”The press unifies and invigorates conversations. Every morning the papers give their public the conversation of the day” skrev sosiologen Gabriel Tarde i 1901 . Mange PR-rådgivere lever etter den samme oppfatningen fremdeles, og til dem er det bare en ting å si: våkn opp!
Ny teknologi har skapt endringer for PR. Det betyr ikke at PR er blitt et IT-fag. Det handler fortsatt om relasjoner og om troverdig kommunikasjon mellom mennesker. Det sosiologiske og sosialantropologiske fundamentet forblir det samme, men verktøyene og virkemidlene er i endring og må tas i bruk. Nå.
Nye sosiale kommunikasjonsplattformer som Twitter og Facebook har et stort potensial til å mobilisere velgerne. De kan også bidra til å bygge ned politikerforakt.
Norge er i verdenstoppen når det gjelder bruk av internett. Over 2 millioner nordmenn er aktive på nettsamfunnet Facebook, og sosiale medier er en integrert del av svært mange nordmenns hverdag.
Tall fra Norsk Mediebarometer 2008 viser at 85 prosent av befolkningen er på nett. I løpet av en gjennomsnittsuke er 80 prosent av jenter i alderen 16-24 år deltagere i sosiale medier, mot 69 prosent av guttene i samme alder. Likevel er dette en arena som inntil nå har vært lite brukt av norske politikere.
Et kjennetegn ved de sosiale mediene er at de på en beviselig effektiv måte kan brukes til å mobilisere støtte til saker og betydelig motstand mot beslutninger. Det siste halvåret har selskaper som Coca Cola, Warner music og Amazon.com alle blitt utsatt for sterke forbrukerkampanjer mobilisert via Facebook og Twitter, og som har tvunget de tre selskapene til å endre praksis.
Sjefen for Amazon.com Jeff Bezos har selv sagt: ”Hvis du gjør kunder misfornøyde i den fysiske verdenen, forteller kanskje hver av dem det til seks venner. Hvis du har misfornøyde kunder på nett, kan hver av dem fortelle det til 6000 venner”.
De sosiale mediene er med andre ord svært effektive verktøy for spredning av budskap. Det gjør at kriser kan oppstå raskt, men det gir også muligheter. Bruken av internett og sosiale medier som markedsføringsverktøy har et enormt potensial og vil i fremtiden bli stadig viktigere.
Et annet interessant aspekt ved disse mediene er at de i stor grad er transparente, det vil si at svært mye informasjon som publiseres her er tilgjengelig for allmennheten. Og siden disse nettsamfunnene har blitt så store, så har de også blitt interessante for media.
Det sistnevnte har FrP-politiker Anita Vik fått erfare da hun på en Facebook-gruppe postet et innlegg som forskutterte et vedtak i bystyret i Fredrikstad kommune. I gruppen ”Nei til salg av Arisholmen!” skrev hun et innlegg hvor hun ga uttrykk for at Arisholmen ikke kom til å bli solgt, selv om beslutningen ikke var fattet. Vik forsvarte seg i etterkant med at innlegget var en privat melding til en venn.
Men hvordan kan man være privat når 2 millioner nordmenn ser på?
”FrP har ikke forstått internett-koden” skrev teknologijournalist Bente Kalsnes i Morgenbladet før helgen. Hun viser til at svært få FrP-ere blogger og deltar aktivt på sosiale medieplattformer. Statistikk fra Twitter, som nå har over 40 millioner brukere på verdensbasis, viser også at FrP er langt mer fraværende enn de andre partiene på Stortinget.
De sosiale mediene vil neppe spille noen førstefiolin i orkestreringen av valgkampmaskineriet til noen partier ved dette valget. Men partiene burde i det minste lære opp sitt partiapparat i hvordan man ikke skal bruke disse kanalene, eller hva som er fornuftig kutyme når man beveger seg ut i internett.
I virkeligheten kan de sosiale mediene brukes til å nyansere politiske skillelinjer, forklare hvordan politikk utformes og vise at norske politikere kan annet enn å produsere spissformulerte one-liners.
De sosiale mediene kan bygge ned politikerforakt, og det burde være et mål for ethvert parti som ønsker regjeringsmakt til høsten.
